Ein lærar eg hugsar godt!

Musikklæraren min

Me var begynt i 4.klasse og endelig sto musikk på timeplanen. Det var på tide å læra å spela blokkfløyte, læra noter og å synga. Dette var noko nytt og spennande, og me gleda oss alle til å møta læraren me skulle ha i musikk. Første time satt alle klare, og då dørene opna seg blei det heilt stille i rommet. Inn kom ein stor mann, i ført eit par blå bukser med bukseselar, ei rutete skjorte, hatt på hovudet, dokumentmappa i handa og ein mage som heldt på å falla ut av buksa. Lite hår hadde han og. Alle såg me forundra opp på han. ”Var dette han me skulle ha i musikk? ”, tenkte eg med meg sjølv. ”Ein mann med lite hår, masse rynker, stor mage og som lukta vondt? Han kunne vore bestefaren min.” Det var nok ikkje berre eg som var urolige for korleis detta skulle gå.

Timane gjekk og etterkvart skulle me begynna med blokkfløyta. Martin, som læraren heit, hadde si eiga fløyte, ei trefløyte. Den låt heller dårleg, og var sikkert frå før krigen. Av og til var det nokon som hadde gløymt si fløyte, men dette torde dei ikkje sei i frå om, for då måtte dei låna Martin si, ei fløyte som ikkje hadde vore vaska sidan me blei født, nei elles takk.

Martin elska opera, både å høyra på det og å synga sjølv. Kvar time begynte eller slutta med at han sto framme og song for oss av hjertets lyst, som oftast ” O’ sole mi o” som var yndlingsongen hans. Men det gjaldt å ikkje sitta for nærme, for då ville du få deg ein dusj. Når han snakka og song sto spruten, og det fløy langt og, 2-3 rader bakover, så ingen var i grunnen trygge. Han var ikkje av de meste oppdaterte når det kom til songtekstar, songane me lærte i timane var ”Eg heitar Håvard Hedde”, ”Eg er havren”, ”Anne Knudsdottir” og ”Vårsøg” for å nemna nokon.

Eg kjem nok aldri til å gløyma Martin, han er ein så original lærar at han sett seg i minne. Ein lærar etter den gamle skulen, der ein skulle synga og pugga salmar. Han burde nok godt av med pensjon eit par år tidligare, men det var ingenting vondt i mannen. Han var vel det me kan kalla ein ekte bygdeoriginal. Alle i bygda visste kven han var og særleg kjente ein bilen hans. Han hadde ein veteranbil som tydeligvis ikkje gjekk fortare enn 20 km i timen.

Kommunikasjon og samarbeid

På mandag hadde vi 4 timer pedagogikk. De to første timene gikk Birgit igjennom en del begreper innen kommunikasjon. Og det var en del tankevekkere her. Spesielt det med hvor viktig kroppsspråket vårt er, hele 70% av kommunikasjonen vår foregår ved hjelp av kroppen. Det er i grunnen ganske utrolig. Måten vi står på, blikket vårt, armbruk og stemmebruk er alle viktige momenter når vi prøver å formidle noe, og de spiller inn på hvordan budskapet blir oppfattet.

Kommunikasjon er en hovedbrikke i de fleste situasjoner vi omgir oss med daglig. Når en er ute og handler feks bruker en kroppsspråket mye, en nikker for å sei "Hei" og dersom en er lei av å vente viser en det tydelig ved bruk av kroppsspråket. Til og med når en er ute å kjører bil bruker en gjerne kroppsspråket for å kommunisere, hvem har vel ikke hevet skuldre og sett oppgitt på en annen bilist i det han suser ut i en rundkjøring når han egentlig har vikeplikt?! Og når man er på ferie i det store utlandet er det gjerne kun kroppsspråket en kan kommunisere via, da ser en fort hvor stor del av kommunikasjonen det er. En kan komme langt selvom en ikke forstår hverandres verbalespråk.

Det jeg kanskje ikke hadde tenkt så mye over er hvor godt unger tolker kroppsspråket. Spesielt nå når en skal ut i praksis blir det viktig å ha i bakhodet. Da er vi gjerne 4 studenter i en klasse, og det er da fort gjort å sende hverandre et blikk dersom det oppstår en situasjon i klassen, feks at en elev sier noe upassende. Det er noe en bør prøve å unngå, for det er alltid noen elever som vil plukke det opp, og for noen kan det være sårende og krenkene å føle at de voksen feks "ler" av han. På den andre siden er det å kommunisere med de andre voksne via blikk et nyttig hjelpemiddel. På den måten kan en få gitt hverandre beskjer uten at en trenger å snakke sammen. Det som er viktig er å tenke på når og hvordan en bruker det, slik at det ikke misbrukes.

På en skole er det viktig at en har et godt samarbeid, og det krever god kommunikasjon. I skoleverket er det mange ledd som samarbeider, man har rektor, lærere, elever, PPT,BUP, helsesøster, vaktmester osv. All kommunikasjon blir koda og tolka, og det gir dermed store rom for både feilkoding og feiltolkning. Dersom det skjer får man en kommunikasjonsbrist, og budskapet vårt kommer ikke frem. Det er ikke alltid at det vi formidler er det vi egentlig ønsket å formidle.

I de to siste timene såg vi en episode fra serien "Kroppen" på NRK, her tok de opp temaet kroppsspråket. Truls, programlederen snakket her med rapgruppen Karpe Diem. Det som slår meg etter å ha sett episoden er at ulike grupper bruker kroppsspråket på ulike måter. I rap er kroppsspråket et viktig element, og brukes bevisst for å forsterke budskapet, mens disse gutta ikke bruker kroppsspråket på samme måte i dagliglivet. Kroppsspråket vårt er dermed avhengig av konteksten det brukes i. Det er viktig å tenke på, det er ikke alt som passer inn over alt, en må tilpasse seg. Som når vi hadde mimeleken, da overdriver en bevegelsene for at mottakeren skal forstå hva en vil frem til. Mimeleken var forresten veldig gøy, kjekt at folk tør å slippe seg løs. Syns hele gjengen var kjempe flinke.

På slutten av økta startet vi på kjøreregler for praksisgruppa. Selvom en kanskje ikke ser helt nytten i disse nå i starten tror jeg de kan bli gode å ha utover høsten. Dersom det oppstår en konflikt, gjerne på grunn av en kommunikasjonsbrist, har vi lagt en plan for hvordan løse den.

Jeg prøvde meg også på testen om ansiktsuttrykk. Den var ikke så lett, det var vanskeligere å bedømme et 15 sekunds smil enn jeg hadde trodd. Men fikk 15 av 20 rett, ikke helt fornøyd med det. Men ble heldigvis bedre etterhvert, så var på de første ansiktene at jeg bommet mest. Det som ofte avslører et uekte smil er øynene syns jeg, du ser ingen glede i dem. Hele ansiktet lyser som regel opp ved et ekte smil, du kan se at øynene smiler syns jeg.

Som Henry Ford så fint sa det:

Ӂ komme sammen

er en begynnelse.

Å holde sammen

er et framskritt.

Å arbeide sammen

er en suksess.”

Møte med praksisgruppen!

Ida Bø
Elisabeth Hovda
Sissel Haugen

På tirsdag hadde vi avtalt å møtes på Samson, det var på tide å være litt sosial med praksisgruppa. Men hvem hadde trodd at det skulle bli så herlig vær. Ingenting er bedre enn å sitte på kaien med gode venner en solskinnsdag;) Vi fikk snakket litt om pedagogikk, men det gikk vel i grunnen mest i jentesnakk. Møtene blir nok litt mer seriøse når vi kommer lenger ut i skoleåret. Men syns vi har en veldig kjekk gruppe, og glede meg til videre samarbeid med dere. Legger ved bilder av gjengen; Ida, Elisabeth og Sissel.

Hvorfor HSH?

Hvorfor det ble HSH er i grunnen ganske enkelt. Har i 2,5 år helgependlet mellom Haugesund og Bergen, noe som er ganske slitsomt i lengden. Så når jeg nå skulle prøve lærerstudiet et semester falt valg på HSH. Grunnen for det er min kjære samboer. Han har jobb og leilighet i Haugesund, og da er det ikke like lett å dra han med opp til Bergen. Men førstevalget hadde nok vært Bergen, trives veldig godt som student der og har mange studievenner der. Men Haugesund og Stord er gode alternativer. Er godt å bo nærme familie igjen. Setter stor pris på tid sammen med tanteunger, de blir alt for fort store;) En del venner begynner også å bli ferdige med studier og kommer tilbake til Haugesund, så blir lettere å holde kontakten nå når vi alle er i Haugesund.

Gleder meg til å bli kjent med flere på kullet, håper vi på sikt får bedre kontakt klassen i mellom. Håper vi får en kjekk studietid sammen;)

Hvorfor lærer?

Hvorfor lærer er et godt spørsmål, et spørsmål jeg har stilt meg selv flere ganger uten å komme frem til et helt godt svar.

Jeg har i grunnen helt siden jeg var liten vurdert læreryrke. Husker godt når vi var små og lekte skole, jeg syns alltid det var kjekkest å være lærer. Har alltid likt skolen og spesielt matematikk. Fikk min første mattebok allerede som 4-5 år og siden da har det alltid vært det faget som har gått lettest. Det var vel spesielt på ungdomsskolen at jeg vurderte læreryrke seriøst, i den tiden var det nok det som sto øverst på listen.

Men så begynte jeg på videregående og ønske om å bli lege dukket opp. Det ønske ble vel etterhvert sterkere enn ønske om å bli lærer, og dermed begynte ferden mot legeyrke. Men ettersom årene gikk sank interessen litt. Tror nok mye av grunnen for det var at jeg begynte å se litt lenger frem i tid, begynte å tenke mer på det å få familie og barn. Så når jeg kom inn på medisin i Bergen var ikke interessen og motivasjon for faget på topp. Har nå fullført 2 år, men er veldig usikker på om det er lege jeg vil. Derfor prøver jeg nå ut lærerskolen.

Det som er viktig for meg i forhold til yrke er muligheten for å jobbe med mennesker, spesielt barn. Både i læreryrke og i legeyrke har en mulighet til dette, men føler gjerne at læreryrke er mer familievennlig og det betyr en del. Jeg er gjerne av den litt gammeldagse typen. Jeg har lyst til å være hjemme med ungene når de en dag kommer, og vil kunne stille opp for dem 100%. Det er ikke så lett når man er lege. Da jobber man ubeleilige tidspunkt, mye overtid og ferien er kortere. Her frister læreryrke mye mer, tenk så herlig med lang ferie!

Det å få jobbe med barn og delta i deres utvikling er utrolig givende. Barn gir en så mye. De uttrykker følelser på en helt spesiell måte, både sorg og glede, og er utrolig ærlige noe som kan være en utfordring til tider. En får se barn utvikler seg fra å være små og usikre 5-6åringer til å bli modne og kunnskapsrike 16 åringer, og ikke minst får en delta i denne utvikling.

Jeg vurderte en stund å begynne på faglærer i matematikk og naturfag, da det i grunnen er disse fagene som ligger hjerte nærmest. Men har lyst til å ha mulighet til å undervise på alle trinn, og da er det godt å ha den allsidigheten som allmennlærerutdanningen gir. Dersom jeg fullfører kommer jeg nok til å bygge på med en lektorgrad i matematikk.

Så får tiden vise om det blir lærer, lege eller kanskje noe helt annet.

Ukas oppfordring!

Ja så var det på tide med ukas oppfordring/oppgave. Skrive litt om mine tanker rundt pedagogikk og blogging. Eller "blogging i pedagogikk, et viktig verktøy for refleksjon og faglig utvikling", som Birgitt så fint sa i timen.

Blogging er for meg noe nytt, og jeg vil tro at jeg fort kan bli hekta. Er spennende og lærerikt å sette ord på ens tanker, men også utrolig vanskelig å få ned på papiret akkurat det en tenker. Syns også det er kjekt å kunne lese hva andre tenker om ulike ting. Å få et innblikk i andres refleksjoner gjør at man kan se flere ulike vinklinger og perspektiver på samme sak. Det er utrolig fasinerende og ikke minst lærerikt, og kan etterhvert åpne for interessante diskusjoner.

Pedagogikk virker som et utrolig spennende fag, og er uten tvil et viktig fag. Det å tilegne seg den kunnskap å kunne lære noe fra seg på en forståelig måte er viktig i alle yrker. Det er ikke bare lærere som skal kunne lære fra seg, flere yrkesgrupper burde hatt litt ped.

På fredag gikk Ashild gjennom de grunnlegende begrepene i pedagogikk. Det var gjerne ikke den timen jeg sitter igjen med mest fra, men allikevel en viktig time. Er alltid viktig å vite basisen for et fag, hva det bygger på, inneholder og betyr. Ser frem til å lære mer pedagogikk. Det er et av de fagene jeg ser mest frem til i år, og tror for min del at det gjerne blir det mest utfordrende faget.

Hvem er så jeg?!

Hei;)

Jeg heter Hilde Marie, er født i 1983 og kommer fra Sveio, nærmere bestemt Krossleite. Jeg har gått på Sveio barne- og ungdomsskole og Vardafjell videregående skole, økonomi og administrasjon.

Etter videregående hadde jeg ett år fri, hvor jeg jobbet på B-Young og tok kjemi(2KJ og 3KJ). Kjemi trengte jeg for å komme inn på medisin. Så etter ett år fri begynte den litt lange veien mot medisin. Universitetet i Bergen ble neste stopp,hvor jeg tok flere fag. I løpet av 1,5 år tok jeg grunnfag psykologi, litt sosiologi, samf.økonomi, matematikk og kjemi. Og endte til slutt opp med 120 studiepoeng, og var dermed klar for medisinstudiet.

Jeg har nå fullført 2 år på medisin, og er ferdig med det som kalles preklinikken. Medisin er et spennende og krevende studie, med mange muligheter. Men det har seg sånn at helt siden jeg startet på medisin har jeg vært usikker på om det er lege jeg vil bli. Jeg har vurdert positive og negative sider opp mot hverandre flere ganger, men uten å komme fram til en klar konklusjon. Heldigvis er det sånn i Bergen at etter endt preklinikk må halvparten av studentene ha fri ett semester fordi det ikke er plass til alle i klinikken. Så dermed er jeg her i dag. I steden for å reise verden rundt, sånn som mine fleste medstudenter nå gjør, ville jeg heller prøve et annet studie. Valget falt da på læreryrke, et yrke som alltid har interessert meg. Jeg liker veldig godt å jobbe med mennesker, spesielt barn og unge. Så nå får vi prøve og se, kanskje blir jeg lenger enn til jul.

Ellers er jeg en munter jente med mye bein i nesen. Har samboer i Haugesund, så det er grunnen for at jeg havnet på Stord. Er veldig spent på hva Stord og Haugesund har å by på som studentbyer, tviler vel litt på at de kan sammenlignes med Bergen. Men hvem vet. På fritiden liker jeg å være med venner, trene, være med "tanteungene" mine, slappe av foran tv og reise.

Jeg ser fram til å bli kjent med flere på kullet, og håper vi finner på masse kjekt sammen. Lykke til med studiene alle sammen.

Min første blogg

Så var en på nett, min første blogg er herved opprettet. Hva skal en så skrive her, det er i grunnen det store spørsmålet! Det er vel meningen at dette skal være en refleksjonsblogg. Her skal vi få utspring for våre tanker og meninger etter pedagogikk timene. Det blir jo spennende å se om dette går bra, og om vi får noe å reflektere over...